Beredskapslageret jeg ikke har laget

Jeg har ikke laget mitt beredskapslager ennå. Ikke fordi jeg ikke vet hvordan man gjør det, men fordi noe i meg ikke vil.

Jeg vil ikke ha krig. Jeg ønsker ikke å være i en krise. Jeg vil ikke leve i en verden hvor jeg må telle liter vann og tenke på hva som skjer om strømmen forsvinner. Det føles som om jeg, ved å forberede meg, samtidig aksepterer at noe vondt skal skje. At det er uunngåelig.

I det siste har jeg sett mer krig i sosiale medier enn jeg klarer å ta inn. Barn som stivner i sjokk over ubeskrivelige hendelser. Mennesker som forvaltes av mennesker med for mye makt. Jeg kjenner hvordan magen knyter seg i knuter som ikke slipper tak.

Følelsen av maktesløshet forsvinner ikke. Selv om det gis lovnader om våpenhvile og fred. Jeg vurderer å skru av alt — nyhetene, VG, sosiale medier. Men selv når jeg gjør det, ligger verden der ute og durer. Et konstant bakteppe av uro. Jeg kjenner det i hele brystet. I skuldre og ut i armene mine.

Kanskje er det derfor jeg ennå ikke har begynt. For i det øyeblikket jeg fyller vann på dunker og sorterer hermetikk, så erkjenner jeg at tryggheten min ikke er en selvfølge. At freden kan rakne, til og med her i Norge. Det skaper et slags sjokk i meg, som gjør at jeg fryser litt fast.

Men jeg vet også at beredskap ikke bare handler om krig. Det handler om å bygge tillit. Om å kjenne naboene sine. Om å vite hvem man kan ringe. Og kanskje, når jeg begynner med lageret, skal jeg tenke på det — ikke som frykt, men som omsorg.

Omsorg for meg selv. For barna mine. For de rundt meg.

Beredskap er ikke å gi opp … Det er å holde fast på det vi har bygd opp, og beskytte Nordens gull – nemlig tillit og omsorg for hverandre.